21 år gammel opplever Thomas Jacobsen marerittet! I 2008 skader han seg stygt i en innebandykamp. Motspilleren blir straffet med
3 måneders karantene etter sesongslutt, Thomas resten av livet
i rullestol. Det er en grusom og brutal forandring i et ungt og aktivt liv. Thomas bestemmer seg tidlig
for å ikke være bitter, tenkte heller «Shit happens». Den innstillingen pluss en utadvendt natur har ført til mye moro og flotte opplevelser! Som Paralympics-bronsen i kjelkehockey i Vancouver 2010 og 9. plassen i alpint i Sotsji Paralympics 2014.
– Det høres nesten ut som om livet er blitt bedre?
– He, he, det kan du si, men det er
ikke så stor forskjell egentlig! Når jeg møtte andre i samme situasjon som meg på kjelkehockeylaget som jobbet, hadde hus, kone, samboer, ja levde normale liv, da tenkte jeg at dette kommer til å gå helt fint!
– Når var det du fant ut at anleggsarbeid var noe som passet for deg?
– Det kom egentlig bare ved en tilfeldighet. Jeg hadde en drøm om å bli snekker, men til og med jeg så begrensningen der. Funker dårlig å snekre fra rullestol, også hadde det jo blitt jævla lave hus da!
– Hva slags forventninger hadde du egentlig, som rullestolbruker, da du søkte jobb i et anleggsfirma?
– Jeg håpet og forventet i hvert fall et svar!
– Og en av søknadene ble sendt til Isachsen?
– Ja, ved siden av søknaden la jeg ved en videosnutt fra den jobben
jeg hadde i Nord-Norge, hvor jeg kjørte en knuser og en piggemaskin på pukkverket. Der var hytta fastmontert og de så at det gikk greit også.
– Hva var svaret fra Isachsen?
– Jeg ble innkalt til intervju i Solbergelva og tenkte Wow! Isachsen har de fleste hørt om, en seriøs aktør i anleggsmarkedet, og de vil snakke med meg!
– Du ble glad?
– Erru gær’n? Det var kult! Så da var det bare å hive seg rundt, dra og prøve og få dem til å like meg!
– Hvordan var det å få jobben?
– Det var en herlig bra dag!
Vi står og beundrer den nesten 40 tonn tunge gravemaskinen, med løft og senk på hytta. Isachsen
tok den investeringen for å gjøre arbeidsdagen til Thomas så enkel og effektiv som mulig. Han vet om bare en annen maskin med samme modifisering, en Hitachi 210.
– Hvordan føles det å jobbe med en så stor maskin?
– Du føler deg sterk! Ingenting er noe problem!
Med humør og energi omfavner Thomas livet.
– Hva gjør du på fritida?
– Alt det fotgjengere gjør, bortsett fra å gå. Klipper gress, lufter hunden, er sammen med samboeren, jakter når det er sesong for det.
– Så du jakter og ja?
– Jada!
– Hvordan gjør du det?
– Kjører ATV og sitter på post! Dukker det opp noe, så er det jo bare å skyte og håpe en treffer.
– Akkurat som jakt skal være egentlig?
– Ja!
– Jaktlag?
– Nei, en kompis og jeg.
– Har dette gjort deg mentalt sterkere?
– Uten tvil, ja! Jeg hadde ikke vært i Paralympics og ikke vært gravemaskinfører, hvis ikke dette hadde skjedd!
– Du har en imponerende innstilling! Har du på en eller annen måte hatt noen forbilder av noe slag, som har hjulpet deg på veien?
– Ja! Jeg er i overkant interessert i militære ting og spesialsoldatene i USA har en innstilling og mentalitet som jeg liker: Never Quit! Aldri gi deg!
– Du er jo også et forbilde, har du brukt det på en eller annen måte?– Har holdt noen foredrag, men det begynner å bli en stund siden nå.
– Opplever du at folk er ekstra forsiktige og raskt ute med å tilby hjelp, siden du sitter i rullestol?
– Egentlig ikke, hender at noen kommer bort når jeg handler på butikken. Da takker jeg som regel pent «Nei» og hvis jeg opplever noen som hvisker og peker, spør jeg bare om det er noe jeg kan hjelpe dem med.
– Her på campusen da?
– Er en av gutta! Og i gravemaskinen er det ingen som ser at jeg ikke kan gå, ha, ha!
– Drømmer du noen ganger om forskning og gjennombrudd som kan gi deg førligheten tilbake?
– Nei, joa, hver dag! Neida, ikke hver dag! Bruker ikke så mye tid på det, men at et eller annet skjer en gang i fremtiden, er jeg helt sikker på!
– Hva er neste oppdrag nå for deg og graveren?
– Ikke helt sikker på hvor jeg
skal, men snart er jeg ferdig her
på Campus Ås. Da er rett og slett maskinen for stor for det som står igjen av arbeid.
Med det takker vi for praten med Thomas og forlater Campus Ås, ikke så rent lite inspirert over hans tilnærming til livets små og store utfordringer.
